Skrikets anatomi

Corbeaux 2 (c) Hasnae El Ouarga _ Compagnie O

Les Corbeaux, av Bouchra Ouizguen. Bildet: Hasnae El Ouarga

Jeg takker Eva Thue Vold og Sindre Andersen for deres korrektur

Les Corbeaux

Bouchra Ouizguen, Compagnie O, Black Box Teater, Oslo, 23-24 august 2018

Dansere: Kabboura Aït Ben Hmad, Khadija Amrhar, Zahra Bensllam, Fatima El Hanna, Milouda El Maataoui, Hasnae El Ouarga, Fatna Ibn El Khatyb, Halima Sahmoud, Malika Soukri, Joséphine Tilloy, Julie Viala

Den marokkanske koreographen Bouchra Ouizguen sto bak Carte Blanches forestilling Jerada, som ble tildelt Kritikerlagets Dansekritikerpris 2016-2017. Forestillingen som åpner høstsesongen på Black Box introduserer Ouizguens eget univers i Norge med Les Corbeaux, et verk som befinner seg et sted mellom hypnotiserende rituale og eksperimentell performance.

Tolv kvinner i alle alder og former, kledd i svart,  står i stillhet i et hjørne av Black Box teatersfoajé, som er fylt med folk som feirer sesongåpningen. En etter en kommer de sakte fram til midten av foajéen. Med beina fast forankret i jorda sprer de seg på uensartet vis i rommet. Plutselig setter utøverne i et unisont skrik.

Med hodet og halsen som energisk og rytmisk kastes fram og tilbake eller fra side til side utsøter danserne et langtrukkent rop som er den eneste lyden som høres i foajéen.  De skingrende og vedvarende skrikene rører en. Gradvis, gjennom gjentakelse av lyd og bevegelse, skaper danserne en felles vuggende opplevelse, og en følelse av samvær og tilhørighet oppstår. Hvis en lar seg lulle inn i dette organiske lydverket, kan man blir revet inn i en transe.

Hvor kommer disse ropene fra? Er det en innsamlingsappell, en protest eller en seremoni?  Er det en katarsisprosess og i så fall mot hva? Vi får ikke vite det og det er heller ikke veldig viktig. Jeg har lyst til å skrike med kvinnene og får bildet av et Blackbox der vi alle skriker. Vi har alle grunner til å skrike, men vi får ikke lov til det i denne normaliserte verden.

«Ikke noe bullshit»

Bouchra Ouizguen skaper sitt verk ved å jobbe med utøvere av Aïtas kunst. Nå for tiden fremføres den gamle marrokanske kabaretstradisjon av kvinner som danser, synger og tar opp emner som privatliv, intimitet og kjærlighet. Tradisjonelt er dette yrket ikke sett på som passende. Kunsterne har derfor ikke særlig høy anseelse, og de lever mer eller mindre utenfor samfunnet, blant annet fordi de ikke har den samme livsstilen som andre marokkanske kvinner og er veldig frie. Likevel er Aïtas kunst en del av den lokale kulturen og, takket været nylige initiativer, har den fått stor betydning for den marokkanske arven.

Imidlertid skiller Les Corbeaux seg fra koreografenss andre forestillinger: den ble skapt i 2014 på Marrakechs togstasjon som en nærhetsforestilling som kom publikum i møte i det offentlige rom. Siden har forestilligen reist over store deler av verden. Dessuten ønsket koreografen å avslutte arbeidet med forestillingen raskt for å beholde følelsen av et nødstilfelle. Ingen knep, ingen senografi, ingen musikk, bare det viktigste, som bygges opp av det mektige nærværet til kunstnerne. «Ikke noe bullshit», som en seer på Black Box sa til meg.

Flytende identitet

Ved første blikk, ser Les Corbeaux ut som et rituale, men verket tilsvarer ikke en eksisterende tradisjonell praksis. Dessuten synger og beveger kunsterne seg unisont. Idéen om det unisone er fascinerende, for den inneholder både samvær og diversitet, sameksistens og strid. Selv om danserne utgjør en sammehengende gruppe, er de foskellige fra hverandre, og de utformer skrika på ulike måter: hver av dem har sin egen skrikskoreografi, som beholdes over tid.

Les Corbeaux betyr ravnene på fransk. Hvis vi ser på mytologier fra hele verden, er denne fuglen et dobbelt symbol: en kilde til både gode og dårlige nyheter, død og dannelse, destruksjon og skapelse. Egentlig er det særegne med Ouizguens verk at hun avslører og dekonstruerer dikotomier og unyanserte måter å se verden på. Samtidig er Les Corbeauxs kunsterne like og forskjellige, unge og gamle, marrokanske og universelle, tradisjonnelle og tidløse, skrikende og stille, fra her og fra der. Identitet er ikke en varig og homogen virkelighet, men en kontinuerlig flytende og foranderlig idé.

 

Publicités